Krokethåen i Femundsmarka nasjonalpark. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no

Om Femundsmarka nasjonalpark

Sammen med tilgrensende verneområder på svensk side utgjør Femundsmarka nasjonalpark et av de største sammenhengende, urørte villmarksområda i Sør-Skandinavia. Området gir livsgrunnlag for flere sjeldne og sårbare pattedyr- og fuglearter.

Naturopplevelser

Om lag halvparten av de som besøker Femundsmarka nasjonalpark drar på kano- eller fisketur. Området er også flott å gå i – om du vil jakte, plukke bær eller bare nyte naturen.

Uansett om fiske er en lidenskap eller en hobby finner du utfordringer i Femundsmarka. I de utallige sjøene og vassdraga, er det ikke bare ørret som biter, men også abbor, røye, harr, sik, lake og gjedde. I Revsjøen og Styggsjøene dominerer harr, abbor og gjedde. I Grøtåa, Mugga, Røa og Rogen finner du mest ørret.Ta beina eller kanoen fatt og finn dine egne fiskeplasser.

Vinterstid kan du også prøve isfiske etter røye. Det beste isfisket er i Revlingsjøene, vatna på Røvolfjellet,   Rønsjøen og en del mindre småvatn i Engerdal.

Ta en tur!

Jakttur, bærtur, skitur, fjelltur. Femundsmarka har mange muligheter. Om sommeren kan du følge et nett av oppmerka stier som også har forbindelser til Sverige. Det er muligheter for jakt både i nasjonalparken og områdene rundt. Dersom du heller vil plukke molte, bør du ta en tur i august. Femundsmarka er landskjent som godt molteland.

Vil du padle i kano, har du et sammenhengende sjøsystem i de indre delene av nasjonalparken. I de øvre delene av Røa, Reva, Revsjøen, Styggsjøene og tilgrensende områder på svensk side har du mulighet til mange flotte turer. Du kan leie kano både på norsk og svensk side.

Fjell og runde former

Landskapet i nasjonalparken preges av rolige og avrundede terrengformer og lange, slake linjer.

Du finner moderat kupert åslandskap i høydelaget fra Femunden (662 m.o.h.) og opp til 8-900 meter. En rekke topper strekker seg over 1000 meter. Den høyeste ligger helt i nord (Storvigelen 1561 m.o.h.). I sør finner du Store Svuku (1415 m.o.h.), Grøthogna (1401 m.o.h.) og Elgåhogna (1460 m.o.h.).

Store deler av Femundsmarka ligger som et øde, urtidsprega landskap formet av isen da den trakk seg tilbake for ti tusen år siden. Området er rikt på stein- og grusmasser (morener) og store steinblokker som isen flyttet med seg.

Et særtrekk er de smale ryggene, såkalte rogenmorener, som bukter seg ut i sjøene og danner et mylder av nes og øyer. Navnet har de fått etter sjøen på svensk side.

Dyr, planter, fugler

Det karrige landskapet gir ikke grunnlag for noe rikt dyreliv. I tilknytning til vassdraga lever likevel en del arter, flere av dem sjeldne, sårbare eller truede i denne delen av landet.

Krokete og værbitte gamle kraggfurutrær er særegent for nasjonalparken og gir Femundsmarka et eventyrlig preg. Årsaken til at furuskogen framstår slik, er den næringsfattige berggrunnen og det tørre innlandsklimaet med lange og strenge vintre. Furua står glissent og gir et åpent terreng i det meste av nasjonalparken.

I områder med tørr mark dominerer sand og grus lavfuruskogen. Her er reinlav og kvitkrull de vanligste artene i skogbunnen. Lavfuruskogen er lys og åpen og har som regel ingen andre treslag enn furu. På fuktigere mark overtar lyngfuruskogen. Her er det blåbær,  tyttebær,  røsslyng og noen urter, gras og moser i skogbunnen.BjørkeskogNord i Femundsmarka er det mye bjørkeskog. Bunnvegetasjonen er stort sett den samme som i furuskogen. I Femundsmarka ligger skoggrensen stort sett mellom 800 og 900 moh.

Det finnes tre typer av myr i Femundsmarka – torvmyr, rismyr og grasmyr. Myrene er stort sett næringsfattige. Torvmyrene inneholder for det meste torvmose og torvull. De ligger gjerne i nærheten av små tjern og pytter, og er omkranset av rismyrer. Rismyrene er tørrere, og domineres av lyngarter, dvergbjørk og vier. Grasmyrene finner du i helninger og preges av starr.

I Femundsmarka er det flere sårbare arter som er avhengige av større arealer med urørt skog. En viktig art er den sjeldne, gulgrønne ulvelaven, som vokser på stammer og greiner av gammel tørrfuru. Indre deler av Femundsmarka har en av de viktigste forekomstene i landet..

Det hekker mange fiskeørn innafor nasjonalparken. Tilgang på mat i de grunne og fiskerike vatna, og gode hekkeforhold med gamle, flatkronede furutrær, er årsaken til den relativt store bestanden.

Mange av furustammene har reirhull etter tretåspetten, og i barksprekker gjemmer lavskrika unna bær og sopp om høsten. Kongeørn, jaktfalk, hønsehauk og hubro hekker også i området.

Vatn og våtmark gir livsgrunnlag

De mange vatna og våtmarksområda utgjør viktige hekke- og beiteområder, særlig for ender og vadefugler. I myrområda omkring Lille Grøvelsjø kan du møte brushane og svømmesnipe. Storlom hekker i området, og er en karakterart for Femundsmarka.

Det karrige landskapet gir ikke grunnlag for noe rikt dyreliv. I tilknytning til vassdraga lever likevel en del arter, flere av dem sjeldne, sårbare eller truede i denne delen av landet. Jerv har fast tilhold i området, mens bjørn og gaupe streifer innom. En moskusflokk som har utvandret fra Dovrefjell holder også til i nasjonalparken.

Femundsmarka er et av de få stedene i innlandet i Sør-Norge der oteren finnes med fast bestand. I noen av de større vassdraga setter beveren tydelige spor, med felte trær og solide demninger.

Nasjonalparken utgjør et viktig vinterbeiteområde for elg. Om vinteren trekker en stor bestand fra traktene rundt Aursunden sørover. Stedvis bærer furuskogen preg av hardt beitetrykk.

Tamreindrift

Samene driver tamreindrift i området, med vinterbeiter i nord og helårsbeiter i sør. Elgå er det sørligste området med samisk reindrift i Norge. Reinen bør ikke forstyrres på beite og er særlig sårbar i kalvingstida.

Historie

De første sporene etter menneskelig aktivitet i Femunds-marka skriver seg fra yngre steinalder. Blant annet finnes det både steinalderlokaliteter og spor etter større fangstsystemer med dyregraver.

Det er usikkert hvor lenge det har vært samisk virksomhet i området. Samene har knyttet tradisjoner og tro til steder i nasjonalparken, ofte uten å ha satt fysiske spor i terrenget. Gamle boplasser med gammetufter, forskjellige opp-bevaringssteder og samleplasser for rein er noe av det som er synlig i Femundsmarka.

Hollenderne drev fangst av falk i Femundsmarka på 16- og 1700 tallet. Falken ble fanget ved hjelp av en lokkefugl, temmet og brukt til jakt i andre land. Navnet Falkfangerhøgda brukes om flere steder i området.

Utover 1700-tallet ble det etablert flere bosettinger i området. Setrene Haugen og Svukuriset utviklet seg etterhvert til gårdsbruk, og har fast bosetting den dag i dag, like utenfor nasjonalparken. Også Sylen-grenda ved svenskegrensa er bebodd. Grenda er vegløs og er omkranset av nasjonalparken.

Mange spor i og omkring nasjonalparken fra nyere tid stammer fra Røros Kobberverk. Smeltehytta på vestsida av Femunden var i drift fra 1743 til 1822. Det finnes synlige spor etter kullvedhogst og kullbrenning til smelteovnene helt inn til riksgrensa. Langs vassdraga er det spor etter fløtning i form av damanlegg, tømmerrenner, lenser og fløtningsbuer.

Relaterte lenker