Oppdrettsanlegg i Korsfjorden.

Oppdrett av marine arter

Norsk oppdrettsnæring er basert på oppdrett av laks og regnbueørret. Siden 80-tallet har det vært interesse for oppdrett av marine arter som torsk og kveite, og problemstillingene knyttet til miljø er ikke så ulike de vi har sett for laks; rømming, genetisk påvirkning, sykdom og potensielle konflikter med vilt og friluftsliv. 

De vanligste marine artene for akvakultur i Norge har vært torsk og kveite. Det har også vært drevet oppdrett av piggvar og flekksteinbit, og muslingene blåskjell, europeisk flatøsters og stort kamskjell.

Det er lagt ned store ressurser i oppdrett av torsk og kveite. Av ulike årsaker er oppdrett av marine arter for konsum i tilbakegang. Det har derfor vært en nedgang fra bruk av 415 lokaliteter til oppdrett av marine arter i 2006 til kun 110 i 2013. Oppdrett av blåskjell, kamskjell og østers ligger på et lavt nivå med henholdsvis 2300 tonn, 23 tonn og 5 tonn som omsettes per år. Oppdrett av skjell har aldri vært stort i Norge selv med et potensielt stort marked, og skyldes forhold rundt kvalitet på skjellene (blåskjell), naturlig gift som hindrer høsting (blåskjell) og høye produksjonskostnader.

Fram til nå har villfanget leppefisk vært benyttet i en biologisk bekjempelse av lakselus i anleggene, men i nyere tid er det også kommet oppdrett av rensefisk som leppefisker for biologisk bekjempelse av lakselus i lakseoppdrett. De aktuelle artene i akvakultur er berggylt og rognkjeks som skal beite lus fra laksen i merdene.

Det jobbes også med oppdrett av marine alger som sukkertare. Dette er i en utprøvingsfase. Planlagte bruksområder er matproduksjon, og bioenergi.

Miljøeffekter

Akvakulturanlegg for marine fiskearter i merder i kystsonen har flere av de samme negative effektene på miljøet som oppdrett av laks. Problemer er knyttet til:

  • Artene kan rømme, gyte i merdene og blande seg med og påvirke ville bestander av samme art. Dette kan også gjelde villfanget leppefisk om den flyttes ut av naturlig leveområder.
  • Virksomheten legger beslag på et areal og kan konkurrere med friluftsliv, fritidsfiske, tradisjonelt fiske og naturvern.
  • Parasitter og sykdommer kan spre seg til ville bestander, herunder også fra marine arter til laks og sjøørret.
  • Etableringen kan virke forstyrrende på viltområder og leve- og hekkeområder for fugl og annet vilt. Noen arter trekkes mot anleggene og kan muligens være et problem for oppdretter.

Oppdrett av torsk

Torsk er en art som gjerne ser sitt snitt til å rømme fra merdene og er mye flinkere til dette enn laksen. Torsken kan også gyte i merden som den står i, til forskjell fra laksen som må til ferskvann for å gyte. Det er vist at innblanding av oppdrettslaks i ville bestander ikke er heldig for villaksbestander. Miljødirektoratet er bekymret for at rømt oppdrettstorsk skal påvirke ville stammer av kysttorsk negativt på samme måte som oppdrettslaks påvirker villaks.

I likhet med villaksen har de ville torskebestandene gjennom evolusjon over svært lang tid tilpasset seg miljøet de lever i. Hvis rømt oppdrettstorsk blander seg med de lokale bestandene av kysttorsk, vil kysttorsken kunne miste disse genetiske tilpasningene. Konsekvensen kan bli at kysttorsken, som i dag har svake bestander, får lavere overlevelse. Derfor er det viktig å bevare den genetiske variasjonen hos kysttorsken, slik at den skal kunne endringer i miljøet som for eksempel klimaendringer og forsuring av havet.

Havforsknings-instituttet (Institute of Marine Research) har siden 2006 undersøkt om rømt oppdrettstorsk kan påvirke de ville stammene i fjordene, og resultatene så langt viser at egg og larver som fra gyting i merdene sprer seg til det naturlige miljøet. I 2009 ble det også dokumentert at noen av disse overlever til de blir kjønnsmodne. Forskerne har også funnet larver og yngel i et større fjordsystem som stammer fra kommersiell torskeoppdrett.

Man har lyktes med å få fram steril oppdrettstorsk (triploid). Med steril oppdrettsfisk vil miljøet oppnå en langt større beskyttelse.

Spredning av parasitter

Vi vet at spredning av lus fra lakseanleggene til ville bestander er betydelig. Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) er et lite krepsdyr som lever av å spise deler av huden til laks. Men i tillegg til lakselusa har vi også slektningen Skottelusa (Caligus elongatus) som et problem i lakseoppdrett. Skottelusa går på flere fiskearter, og kan derfor spres og påvirke ville lakse- og sjøørretstammer, fra både lakseoppdrett og torskeoppdrett.

Viltlevende marine arter har ellers en rekke parasitter, og det er registrert 140 ulike parasitter for torsk alene. I oppdrettsanleggene kan antall lakselus per fisk holdes nede ved hjelp av leppefisk. Fangst av vill rensefisk (mest leppefiskene bergnebb og berggylt) er bærekraftig regulert. Dødeligheten på leppefisk satt ut i merd har vært stor. I akvakultur er det særlig leppefiskarten berggylt og arten rognkjeks som er prøvd ut og aktuell som oppdrettsart. Rognkjeks kan være egnet nord i landet der leppefiskartene ikke er naturlig forekommende.

Blåskjell frister ærfuglen

Blåskjellanlegg er dyrking av ville blåskjell som har festet seg på kunstige bøyestrekk som er lagt ut i fjordene. Arten er svært vanlig, men kan i en akvakultursammenheng opptre som fristende mat for ærfugl, som dermed kan ta mange skjell fra anleggene. Blåskjell utgjør ca 95 prosent av matinntaket til ærfugl. Det er tilfeller hvor virksomheten har blitt lagt ned fordi ærfuglene gjør den ulønnsom. Enkelte oppdrettere opplever at ærfuglene spiser hele produksjonen i løpet av kort tid. Når ærfuglene først har oppdaget et anlegg, finnes det i dag ingen gode metoder for å holde dem borte. Blåskjellanlegg bør derfor ikke legges i områder med ærfugl. Det foregår noe forflytting i stor skala av ærfugl i forbindelse med skjellanlegg, men skadene blir forårsaket av ærfugl som lever i området fra før.

Kun i særlige unntakstilfeller vil det være aktuelt for næringen å skyte fugler for å forebygge skader. Ærfuglen er fredet fra Aust-Agder til Finnmark gjennom hele året. Den har også en spesiell stilling i folks bevissthet langs kysten. Det er sjeldent ulovlig jakt på arten. Det er heller ikke aktuelt å ta ut individer som er spesielt skadegjørende.

Dyrking av alger til mat og energi

Sukkertare er den mest aktuelle arten, og dyrket på kunstige flåter/installasjoner. Hvilke miljøkonsekvenser dette kan eventuelt kan ha, foruten arealbeslag, vet man ikke. 

Relaterte lenker