Oppdrettsanlegg i Korsfjorden.

Oppdrett av marine arter

Norsk oppdrettsnæring er basert på oppdrett av laks (Salmo salar) og på stillehavsarten regnbueørret (Oncorhynchus mykiss). Siden 80-tallet har det også vært interesse for oppdrett av marine arter, og problemstillingene knyttet til miljø er ikke så ulike de vi har sett for laks.

De sentrale marine artene har vært torsk (Gadus morhua), kveite (Hippoglossus hippoglossus), piggvar (Psetta maxima) og flekksteinbit (Anarhichas minor), foruten såkalte «skalldyr»; blåskjell ((Mytilus edulis), europeisk flatøsters (Ostrea edulis L.) og stort kamskjell (Pecten maximus).

Norge har gode naturgitte forutsetninger for oppdrett av torsk og kveite og er verdensledende når det gjelder kunnskap om oppdrett av disse artene. Det er lagt ned store ressurser i oppdrett av torsk og kveite og kunnskapen er høy i næringen og i FoU-miljøene.  På tross av dette er oppdrett av torsk i tilbakegang (15 000 tonn i 2011), mens oppdrett av kveite ligger på et stabilt lavt nivå (3 000 tonn i 2011).

Norge har et avlsprogram for torsk. Næringsaspektet er svekket ved at produksjonen av konkurrerende hvitfiskarter som Tilapia-arter og Pangasius (Pangasianodon hypophthalmus)  har økt betydelig og er i enkelte markeder en viktig konkurrent til norsk hvitfisk. I tillegg er de villfiskbestandene svært store i våre havområder, en betydelig konkurranse til oppdrettet torsk.

Oppdrett av steinbit og piggvar har et svært lite omfang i Norge. (2011; ca 500 tonn). Blåskjell, kamskjell og østers ligger også på et svært lavt nivå. Markedet er potensielt stort, men forhold rundt kvalitet på skjellene (blåskjell), gift som hindrer høsting (blåskjell) og høye produksjonskostnader er viktige utfordringer.

Nytt er forsøk med oppdrett av rensefisk som skal beite lus fra laksen i merdene. Fram til nå har villfanget leppefisk vært benyttet i en biologisk bekjempelse av lakselus i anleggene. De aktuelle artene i oppdrett er berggylt (Labrus bergylta) og rognkjeks (Cyclopterus lumpus).  

Det neste som kommer er oppdrett av marine alger. Dette er i en utprøvingsfase, for matproduksjon, men kanskje mest i forbindelse med produksjon av bioenergi.

Miljøeffekter

Akvakulturanlegg for marine arter i merder i kystsonen har omtrent samme type effekter på miljøet som oppdrett av laks. Det dreier seg da om:

  • Artene kan rømme, gyte i merdene og blande seg med og påvirke ville bestander av samme art.
  • Virksomheten legger beslag på et areal og kan konkurrere med friluftsliv, fritidsfiske, tradisjonelt fiske og naturvern.
  • Parasitter og sykdommer kan spre seg til ville bestander, herunder også fra marien arter til laks og sjøørret.
  • Etableringen kan virke forstyrrende på viltområder og leve- og hekkeområder for fugl og annet vilt. Noen arter trekkes mot anleggene og kan være et problem for oppdretter.

 Torsk

Torsk er en art som gjerne ser sitt snitt til å rømme fra merdene og er mye flinkere til dette enn laksen. Torsken kan også gyte i merden som den står i, til forskjell fra laksen som må til ferskvann for å gyte. Det er vist at innblanding av oppdrettslaks i ville bestander ikke er heldig for villaksbestander. Miljødirektoratet er på samme måte som for laks, bekymret for at rømt oppdrettstorsk skal påvirke lokale, genetisk atskilte lokale stammer av kysttorsk.

På linje med villaksen har de lokale torskebestandene gjennom evolusjon og svært lang tid tilpasset seg miljøet de lever i. Hvis rømt oppdrettstorsk blander seg med de lokale bestandene av kysttorsk, vil kysttorsken kunne miste disse genetiske tilpasningene.

Konsekvensen kan bli at kysttorsken, som i dag har svake bestander, får lavere overlevelse. Derfor er det viktig å bevare den genetiske variasjonen hos kysttorsken, slik at den skal kunne møte stress med for eksempel klimaendringer og forsuring av havet.

Grunnlaget er til stede for at oppdrettstorsk kan blande seg med vill torsk. Havforskningsinstituttet (Institute of Marine Research) har siden 2006 undersøkt om rømt oppdrettstorsk kan påvirke de ville stammene i fjordene, og resultatene så langt viser at egg og larver som fra gyting i merdene sprer seg til det naturlige miljøet. I 2009 ble det også dokumentert at noen av disse overlever til de blir kjønnsmodne.

Forskerne har også funnet larver og yngel i et større fjordsystem som stammer fra kommersiell torskeoppdrett. Anbefalt lesning er Fisken og havet, særnummer 3–2011; Risikovurdering – miljøvirkninger av norsk fiskeoppdrett.

Havforskningsinstituttet har også lyktes med å få fram steril oppdrettstorsk (triploid). Med steril oppdrettsfisk vil miljøet oppnå en langt større beskyttelse.  

Trussel fra parasitter, men kan også være ledd i en bekjempelse

Vi har lang erfaring med oppdrett av laks i Norge og vet at spredning av parasitter fra akvakulturanleggene til ville bestander er et betydelig miljøproblem.
Viltlevende marine arter har en rekke parasitter, og det er registrert 140 ulike parasitter for torsk alene. For kommersielt torskeoppdrett er det for tidlig å si noe her om hvilke parasitter som vil utgjøre et problem i fremtiden.

Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) er et lite krepsdyr som lever av å spise deler av huden til laks. Denne parasitten var til stede i naturen lenge før vi begynte med lakseoppdrett. Stor tetthet mellom vertsdyrene i akvakulturanleggene har imidlertid lagt forholdene spesielt godt til rette for rask vekst og spredning. Egg og tidlige stadier av lakselusa sprer seg til store vannområder rundt akvakulturanleggene og angriper smolt av villaks som er på vei fra elvene og ut i havet. For disse små laksene er det ikke mange lakselus som skal til før de dør av skadene som de blir påført.

Problematikken rundt lakselusa (som ikke går på torsk) blir brukt som referanse ved vurdering av potensielle miljøproblemer knyttet til parasitter og den gjensidige påvirkningen mellom oppdrettstorsk og ville torskebestander. Men i tillegg til lakselusa har vi Skottelusa (Caligus elongatus) et problem i lakseoppdrett, den går på begge arter, og kan derfor påvirke både ville lakse- og sjøørretstammer, både fra lakseoppdrett og torskeoppdrett.

Rensefisk som benyttes som biologisk bekjempelse mot lakselus kan også drettes opp. Det er særlig leppefiskarten berggylt og arten rognkjeks som er prøvd ut og aktuell som oppdrettsart. Fangst av vill rensefisk (mest leppefiskene bergnebb og berggylt) må reguleres bærekraftig og dødeligheten på leppefisk satt ut i merd har vært stor. Rognkjeks kan være egnet nord i landet der leppefiskartene ikke er naturlig forekommende.

Blåskjell frister ærfuglen

Blåskjellanlegg er dyrking av ville blåskjell som har festet seg på kunstige bøyestrekk som er lagt ut i fjordene. Dette er et godt eksempel på oppdrett av arter som er hentet i samme område som oppdrettet blir gjennomført i. Skjellene er avkom av blåskjellene som lever naturlig på berget ved siden av. De blir ikke fôret, men filtrerer plankton fra vannmassene.

Blåskjell er også fristende mat for ærfugl, som kan ta mange skjell fra anleggene. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har på oppdrag fra Miljødirektoratet sett på konflikter mellom ærfugl og blåskjelldyrking (NINA Rapport 110).

Rapporten viser at:

  • det ikke foregår noen forflytting i stor skala av ærfugl i forhold til skjellanlegg, men at skadene i stor grad blir forårsaket av store naturlige forekomster av ærfugl som lever i området fra før
  • ærfuglene gjør store skader lokalt, og det er tilfeller hvor virksomheten har blitt lagt ned fordi ærfuglene gjør den ulønnsom. Enkelte oppdrettere opplever at ærfuglene spiser hele produksjonen i løpet av kort tid.
  • en ærfugl spiser opptil to kilo blåskjell i døgnet, men at ytterligere åtte kilo blir ødelagt når de beiter i anleggene. Når ærfuglene først har oppdaget et anlegg, finnes det i dag ingen gode metoder for å holde dem borte.
  • blåskjellanlegg ikke bør legges i områder med ærfugl

Kun i særlige unntakstilfeller vil det være aktuelt for næringen å ta ut fugler for å forebygge skader. Ærfuglen er fredet fra Aust-Agder til Finnmark gjennom hele året. Den har også en spesiell stilling i folks bevissthet langs kysten. Det er sjeldent ulovlig jakt på arten. Det vil heller ikke være mulig eller aktuelt å ta ut individer som er spesielt skadegjørende. Dette fordi føden til ærfugl består av 95 prosent blåskjell, som dermed er dens primærføde.

Makroalger til mat og energi

Ulike tang- og tarearter langs kysten har utnyttet som mat til folk og fe oppgjennom århundrene. Vi har en lang tradisjon for forskning og utnyttelse av disse ressursene, alginat- og tangmelindustrien baseres på en årlig høsting i Norge av rundt 200 000 tonn stortare (Laminaria hyperborea) og grisetang (Ascophyllum nodosum).

Bruksområder på verdensbasis er så vel som mat, kjemikalier, medisin, kosmetikk og gjødsel. Og det er stor interesse for tare for bioenergiproduksjon. Dette drives av etterspørselen etter biomasse til bærekraftig framstilling av biodrivstoff, spesielt til transportsektoren. Tare kan ha opp til 60 % karbohydrater hvorav 80 % kan fermenteres til etanol36. Andre biodrivstoff som butanol og metangass er også aktuelle produkter.

Sukkertare (Saccharina latissima)er den mest aktuelle arten, og dyrket på kunstige flåter/installasjoner. Den har ikke behov for kunstig gjødsling. Man befinner seg imidlertid på et tidlig stadium, og hva som kommer på denne fronten er foreløpig uvisst. Men hvis sukkertare skal tas i bruk for å dekke særlige deler av Europas behov for alternativ energi/bioenergi så er det snakk om svært store arealer. Hvilke miljøkonsekvenser dette kan eventuelt kan ha foruten arealbeslag, er nok for tidlig å vurdere. 

Relaterte lenker