Elg

Mer planmessig forvaltning av hjortevilt

Kommunene får en større rolle i forvaltningen av arter som elg og hjort, etter at en ny hjorteviltforskrift trådte i kraft 15. februar.

– Kommunene har lenge hatt det lokale ansvaret for alle offentlige interesser knyttet til hjorteviltet. Den reviderte forskriften videreutvikler og fremhever kommunenes rolle, og legger samtidig opp til at forvaltningen skal bli mer planmessig, sier seniorrådgiver Erik Lund i Direktoratet for naturforvaltning (DN).

Blant annet skal kommunene framover utarbeide mål for hvordan hjorteviltbestandene skal utvikle seg. Slike kommunale målsettinger skal være både målbare og etterprøvbare.

Bredt ansvar for kommunene

Kommunenes ansvar er knyttet til biologisk mangfold, men også de problemene som hjorteviltet kan skape, blant annet for trafikk. Ansvaret inkluderer også opplevelsesverdiene knyttet til hjorteviltet som for eksempel jakt. Kommunene har ansvar og utfordringer knyttet til jaktrettshavernes rettigheter og rettssikkerhet ved å fastsette forskrifter og fatte enkeltvedtak.

Den reviderte forskriften holder fast på at det er lokale grunneiere og andre jaktrettshavere som har ansvaret for organisering og tilrettelegging av jakt og forvaltningstiltak i hvert vald.

– Kravene til planmessighet øker også her ved at man i bestandsplanleggingen må lage årlige avskytingsplaner. Forskriften krever også en samkjøring og koordinering mellom tilgrensende vald, sier Erik Lund.

Større områder

Hjorteviltet forholder seg ikke til kommune- og valdgrenser, og det må forvaltningen forholde seg til. Forskriften innfører derfor det som kalles «bestandsplanområder». Slike områder skal i større grad være sammenfallende med de arealene de lokale bestandene faktisk bruker. Målet er at man skal sikre godt samarbeid mellom ulike rettighetshavere i bestandsplanområdet, uten at det er nødvendig å bryte opp dagens valdstruktur med tilhørende rettigheter.

– Endringen betyr at rettighetshaverne får et større ansvar enn i dag. Det er lagt vekt på at administrasjonen av slike områder ikke skal gi økt belastning for aktørene. For hjorteviltbestandene vil en slik forvaltning utelukkende ha positive effekter, sier Lund.

Det er grunnleggende viktig at utøvelse av bestandsforvaltning krever at en disponerer et areal som favner om et minimum av bestanden, og den nye forskriften innfører konkrete krav til areal.

Omfattende høring

Et utkast til ny hjorteviltforskrift ble sendt på høring i juni 2011, med høringsfrist 15. oktober samme år. Til sammen kom det inn rundt 150 høringsuttalelser. Ca. 50 av høringspartene, hvorav 39 kommuner, ga full tilslutning til forslaget. De øvrige høringssvarene inneholdt kommentarer eller merknader til en eller flere av bestemmelsene i forskriften, men generelt sett kom det overveiende positive tilbakemeldinger i høringen.

Den reviderte forskriften erstatter en tidligere forskrift av 22. mars 2002 om forvaltning av hjortevilt og bever. Den nye forskriften omhandler kun hjortevilt. En revidert beverforskrift vil bli sendt på høring senere i 2012.

Forskriften inneholder ikke bestemmelser som gjelder utøvelsen av jakt og fangst på de berørte artene. Regler om våpen, ammunisjon, bruk av hund osv. er gitt i Forskrift av 22. mars 2002 om utøvelse av jakt og fangst.

Store verdier

Den samlede verdiskapingen knyttet til hjorteviltet i Norge er svært stor. Rundt 120 000 dyr felles hvert år, og kjøttet alene har en førstehåndsverdi på over 500 millioner kroner. Viltulykker på veiene, og skader på skog og innmark, representerer også store kostnader for samfunnet. Det kreves derfor gode verktøy og gode kunnskaper for å forvalte hjorteviltressursen på en god måte.

Den nye forskriften er en direkte oppfølging av den overordnede hjorteviltstrategien som DN ga ut i 2009 (DN-Rapport 8-2009). Forskriften tydeliggjør rolledeling mellom rettighetshavere, lokal- og regional forvaltning og staten som gir de overordnede rammebetingelsene for forvaltningen av hjorteviltet.

Relaterte lenker

Tema